15.04.2010 LITT MER FRA GIBRALTAR, FØRSTE SMAK AV ATLANTERHAVET OG GRAN CANARIA!
Jeg hadde notert en del som jeg ville fortelle om fra Gibraltar, og da får jeg ta det før jeg kommer inn på vår første erfaring med Atlanterhavet. Vi ble jo lenge på the Rock, siden vi hadde bestemt oss for å vente på diverse forsendelser dit. Turister i Gibraltar blir tilbudt opplevelser som delfinsafari, møte med apene oppe i berget, diverse historiske steder utstyrt med kanon.. dvs. med en eller annen tilknytning til en krig eller beleiring og dryppsteinsgrotter. Delfinene møter vi like gjerne med egen båt, så det kunne vi hoppe over. Vi ville gjerne møte apene, men var usikker på hvordan vi skulle komme oss opp dit. Kanoner er alltid interessante, og dryppsteinsgrotter kan være imponerende. Dessuten ar det alltids ting vi finner når vi vandrer gatelangs. Fant ut at vi visste altfor lite om stedet og måtte orientere oss!
Først tok vi en tur på turistinformasjonskontoret på Casemates Square, midt i byen. Damen kunne fortelle at nei, det går nok ikke an å gå opp til apene, dit måtte man bruke taubanen! Vi visste at det var et tilbud pr. taxi også, men det ville hun ikke fortelle om. Vi fikk bare spørre en taxisjåfør.. Merkelig, for det var da vitterlig store skilter om disse taxitilbudene, men den offentlige turistinformasjonen var altså ikke informert.. Tenkte vi fikk forhøre oss litt, og jammen var det ikke mulig både å spasere og ta taxi om man ville. Nå hadde det seg sånn at Ingeborg hadde veldig lyst å ta den taubanen, så da ble det til at hun og far tok taubane opp. Thorstein og jeg følte oss spreke nok til å bruke beina.. Svette og varme møtte vi dem igjen oppe på toppen, for det var faktisk ganske bratt! Men vi fikk hilst på apene og vi fikk beundret utsikten. Man skal ikke mate apene står det på skiltene langs veien, det straffes med bøter opp til 5000£. Apene kan bite og det har faktisk ganske nylig også vært tilfeller av apeangrep mot turister! Men hvem bryr seg om det! Apene har skjønt at der det er turister finner de mat, så så lenge det er folk i området er apene der. Ingeborg og Stein observerte hvordan en av dem rett og slett gikk bort til ei dame og åpna veska hennes sjøl! Og inni der fant han en pose potet chips som han hadde lyst på.. En liten gutt så opptrinnet og gjemte straks posen sin under genseren,.. men for sent! Apa hadde sett det! Og da gikk det ikke bedre enn at den snappet til seg den posen også, med ei arm under genseren til gutten! Andre matet apene litt mer velvillig, gjerne gjennom en liten glipe i bilvinduet. Tørr spaghetti så ut til å falle i smak, og peanøtter. Noen nordmenn i leiebil åpnet vinduet litt for mye så da Ingeborg møtte dem hadde apa overtatt bilen1 Selv sto de utafor og kikka på apa som var inni!! En dag vi var borte ved dryppsteinsgrottene (kommer tilbake til det) var det en av vaktene som presenterte oss for sin apevenn. Denne kameraten hadde litt dårlig pels og virket mer som en ensom fyr. Vakta kunne fortelle at den hadde CP, så derfor tok de seg litt av den. The Upper Rock, som toppen av fjellet heter, er et naturreservat så derfor skal man vel egentlig la naturen gå sin gang. Det er rart hvor lett det var å kjenne igjen de bevegelsestrekkene som folk med Cerebral Parese har hos denne apa. Og da er det vel ikke så lett for vaktene å se på at den skal måtte kjempe seg gjennom dagene i kamp med de andre. Mange kan fortelle om hvordan disse apene har hoppet opp i armene deres. Vi så ikke at de hoppet opp i armene til noen og det var vel egentlig like greit! Det nærmeste var en som hoppet via skuldra til Stein og en annen som prøvde å hoppe/klatre på Ingeborg. Morsomme var de uansett!
Dryppsteinsgrottene i Gibraltar er imponerende og godt bevart! Den som er åpen for publikum er St. Michaels Cave som er et stort system av grotter som har vært helt lukket inntil det ble gravd tunneler for forsvarsformål. Det skal ha forsvunnet folk her inne opp gjennom tidene, og en hel spansk hæravdeling klarte å gjemme seg der inne under et forsøk på å erobre området. En myte sa at en av de tilsynelatende bunnløse sjaktene egentlig var en tunnel under stredet over til Afrika! De tre andre i familien tok turen opp i fjellet en dag jeg hadde okkupert båten med sømarbeid, så da hadde de fått sett The Upper St. Michaels Cave..(Jeg klandret dem ikke, men..) Heldigvis for dem hadde jeg hatt besøk av noen engelskmenn fra brygga samme dag som inviterte oss med på en mer eksotisk tur til The Lower St. Michaels Cave. Denne grotta er ikke åpen for vanlig publikum, men det tilbys guiding for mindre grupper av spreke folk uten høydeskrekk... Akkurat noe for oss! Så derfor var det at vi møtte opp en søndag ettermiddag og ble lukket inn bak en jerndør i fjellveggen høyt over Gibraltar by. Der inne hadde grotte entusiaster lagt det noe til rette, med litt lysrør i taket, klatretau og sikringsnett, men samtidig utfordrende nok til at vi følte dette var litt spesielt! Guiden vår, Pete, var en pensjonert offiser som kjente grotta som si eiga bukselomme. Han forklarte hvor vi skulle sette føttene og hvor vi skulle krumme ryggen. Etterhvert gikk det lett og vi kunne nyte inntrykkene. Virkelig imponerende formasjoner som var ganske så intakte. Noen hadde fått navn, som Winston Churchill (som skulle gnis på nesa..) og Frankensteins monster oppe i taket. Et sted så vi hvordan platelagene lå stablet ved siden av hverandre og det var jo helt perfekt for Ingeborg som akkurat holdt på å lese om jordskorpa og kontinentalplater i geografi og naturfag. Vi tok endel bilder der inne og legger ut et album, men det blir jo bare en blek kopi selvfølgelig..
Noe annet vi gjorde i Gibraltar var å spasere over rullebanen på flyplassen.., på fotgjengerfeltet! Utrolig at det finnes sånne flyplasser igjen i disse terrortider! Her var det grønn mann og rød mann som viste om vi kunne krysse over, og faktisk er eneste landfaste forbindelse mellom Gibraltar og fastlandsEuropa over rullebanen på flyplassen. Ser man på kartet er det vel vanskelig å se noen annen mulighet for å anlegge en flyplass, men allikevel.. det var spesielt. Marinaen vår var nærmeste nabo til denne flyplassen som til tider hadde mye trafikk. Også militære fly, og øvelsesflyging så det ut til.. Det var litt urolig stemning på brygga da et forsyningsfly (et sånt med bensinsnabel på snuten) prøvde fem(!) ganger før det klarte å lande. Rullebanen så ut til å være for kort.. Men det gikk bra tilslutt heldigvis! Grunnen til at vi krysset rullebanen var at vi skulle gå en tur til Spania. Byen rett over grensa heter La Linea de Concepcion. Her fant vi klesmarkedet i Reina Sophia parken på en onsdag og supermarkeder med spanske priser (det er en del dyrere i Gibraltar!) Øl er billig i Spania og mye dyrere i Gibraltar i hvertfall. Siden det er en landegrense er det imidlertid grenser for hvor mye man kan ta med. Vi forhørte oss hos tollerne og det var 2 liter pr person. Utover det var det noen cent i avgift. Vi syntes det var litt lite å gå etter bare 4 liter øl, så vi bestemte oss for å ta med det dobbelte og heller betale avgifta. Jeg tror ikke tolleren trodde sine egne ører da vi ville tolle inn 4 liter øl over kvota... Vel, vi fikk passere med varene ufortollet og historien om lovlydige turister går nok ennå blant tollerne! Vi ble advart mot kriminaliteten i denne byen, og spesielt om vi gikk ut og la oss på anker i bukta utenfor. Naboene på brygga kunne fortelle om hvordan bandene opererte: De svømte ut fra stranda om natta og tok med seg alt som ikke var boltet fast, påhengsmotorer, joller og instrumenter. Så langt på turen har ikke vi tenkt så mye på tyverifaren i det hele tatt, men vi vet jo at vi møter problemene i Karibien i hvertfall. Men i Spania har vi følt oss trygge. Nå ble det til at vi holdt oss i marinaen i Gibraltar så lenge vi var i området, så vi fikk ikke testet det selv. Kanskje var det overdrevet, og ikke verre enn i Langesund! Der fikk vi frastjålet vår første påhengsmotor for 15 år siden, mens den hang på hekken da vi lå i Bryggeparken..
Så lørdag den 27. mars var vi klare til å dra videre. Påskeuka på havet skulle det bli, og forhåpentligvis påskeaften et sted på Kanariøyene. Vi hadde fått på plass ny påhengsmotor, nye seildresser til Stein og meg, den keramiske komfyrtoppen var blitt montert, sikkerhetsvinduene i Lexan var skrudd på plass utenpå de andre, forrådet var fyllt med mat, drikke og andre nødvendighetsartikler og tankene hadde vann og diesel nok til hele turen. Det er tidevannstrøm og en permanent strøm inn i Gibraltar stredet som gjør at man bør time tidspunktet som man går gjennom. Det er nok av andre båter i trafikksona å følge med på om en ikke skal slite med motstrøm også! Først trodde vi at avgangen burde være rundt høyvann Gibraltar og satset alt på å være klar til klokka 13. Da klokka var 12 fikk vi høre på marinakontoet at man ikke skal gå før tre timer etter høyvann.. Intet er bedre enn å få forskjøvet deadline ut i tid, når du omtrent er i mål! Nå fikk vi jammen tid til å gå på kaffebesøk hos våre venner i Maid of Mettle også! (De vi besøkte grotta sammen med). De er tøffere enn oss: I en 24 fots stålbåt (Maid of Mettle = Made of Metal..) lever de tre stykker sammen, to kamerater og en kjæreste. Vi er spent på om de kommer etter oss eller om de snur nordover etter Madeira. Hyggelig bekjentskap i hvertfall!
Men vi kom altså avgårde da klokka var ca 16. Det var nesten flatt vann, sol og vi hadde vel nesten kunnet gå gjennom uansett hvilken vei det strømmet. Det var mye trafikk og vi måtte følge med, men ellers var det helt enkelt. Siden det var lite vind og vi måtte være godt manøvreringsdyktige seilte vi for motor. Det ble mørkt før vi var kommet så langt at vi ville krysse trafikkseparasjonssona. Takk og pris for AIS da. Thorstein satt inne ved skjermen og fulgte med på båtene i nærheten, og om de så ut til å ville krysse foran eller etter oss. Omsider var vi over og vi kunne stoppe motoren. Nå var vi på vei sørover! Vanntemperaturen ved Gibraltar var 18 grader, mens det var 16 grader i lufta. Vårtemperatur, men ikke noe mer. Nå begynte nedtellinga, eller opptellinga til 20 grader i vannet! Det gikk smått i det lille vinddraget vi hadde, men nå ville vi prøve å klare oss uten motor så lenge vi kunne! Det er jo seiltur vi er på! Dessuten hadde vinden relativt god retning fra NE. Søndagen fant vi ut at det var jo perfekte forhold for å heise lettvindsseil. Vi har aldri brukt dem, men har tenkt at det var bra å ha for akkurat sånne vinder som dette! Vi fikk opp både Cruising Chute og Mizzen Staysail som er navnet på seilene til hhv stormast og mesanmast. De er fargerike som regnbuer og liver opp når det går litt smått.. Det gikk ikke så veldig fort med lettvindseil heller, men vi holdt i hvertfall noen knop gjennom vannet. Det var endel strøm som dro oss innover mot den marokkanske kysten, mens vi helst skulle komme oss lenger ut der det var mer vind. Det ble derfor noe jibbing, men egentlig enkel seilas. Vi var såpass nær land at vi så konturene av byene vi passerte, Rabat og Casablanca blant annet. Og det var mange fiskebåter å se i områdene utenfor oss. På nattestid var de heldigvis godt opplyst så det føltes ganske sikkert å gå der. Mens vi gikk et slag utover for motor fikk vi øye på noe ubestemmelig ute på området hvor fiskebåtene holdt til, en rød trekant av noe slag. Et sjømerke..? En fiskebåt sirklet rundt der og så ut til å ville gå rett mot oss. Vi ble veldig usikre på hva vi skulle gjøre og prøvde å styre klar av det vi så i vannet. Så viste det seg at den rød trekanten var baugen av en sunken båt. Den måtte ha sunket helt nylig for det virket som den andre fiskebåten var der for å markere vraket. Nå sto det mannskap oppe på dekk og veivet med armene mot oss for at vi skulle bli oppmerksomme på faren! De hadde nok forsøkt å kalle oss opp på VHF'en for det hadde vært noen meldinger vi ikke forsto. Jeg kalte dem opp igjen for å høre om det var problemer, og de snakka såpass engelsk: "No problem, no problem.. OK!" Får håpe det ikke hadde gått liv der, men det var uansett ikke noe hyggelig syn med baugen av en sunken fiskebåt. Det så ut til at det kom en redningsbåt utover for å ta over vaktholdet, men jammen er det mye en kan dumpe borti om en er uheldig. Det er jo ikke sikkert alle vrak er merket!
Etter hvert fikk vi merke mer til Atlanterhavsdønningene. De ruller inn fra lavtrykksområdene langt unna. Det er en helt annen takt enn det vi har merket i Middelhavet, men det er slitsomt nok å bevege seg når båten ruller fra side til side. Delfinene så ut til å like dønninger. Vi fikk besøk av noen delfinflokker noen ganger, og spesielt en gang vså det ut til at de lekte seg med å surfe i bølgene. Vi så delfinene ligge rolig inne i bølgen før de skjøt fart nedover sjøene. Som Ingeborg sa, det er som å se dem på akvarium!
Stein har vært litt bekymret for å bli sjøsyk når vi er langt til havs, så nå skulle han prøve ut det nye vi har skaffet: Sjøsykeplasteret Scopoderm. Noen får såpass store bivirkninger av dem som hallusinasjoner og synsforstyrrelser, men det vet man ikke før man har prøvd. Det gikk helt fint til han hadde tatt en runde med hårvask. Han hadde vært borti plasteret for å kjenne at det var på plass, og så gnidd seg borte ved øyet etterpå. I hvertfall begynte pupillen å utvide seg på det ene øyet. Det så ekkelt ut, men Stein syntes ikke det var spesielt plagsomt. Ingeborg syntes det var verre.. Det hang i en del timer, men så gikk det tilbake til normalt. Hvorvidt det hjalp mot sjøsyke vet vi ikke ennå, men han ble i hvertfall ikke syk nå! Ingeborg var heller ikke nevneverdig syk denne gangen så det er mulig forholdene var for snille til en egentlig test.
20 grader i vannet ble nådd 2. april klokka 11. Da var det ennå ca 50 nautiske mil igjen til Lanzarote, men en milepæl var nådd!
Vi hadde bestemt oss for å kaste anker ved første landkjenning på Kanariøyene. Det var ved øya Graciosa rett nord for Lanzarote. Den hadde vi fått anbefalt av Francesca som vi møtte på Ibiza i jula. Nå var det temmelig vindfullt disse dagene, så strendene så ikke så innbydende ut til bading akkurat. Det var mange som gikk tur langs strendene, og rett utenfor bebyggelsen så det ut til å være en teltleir. Jeg gjetter på at det er noen som synes det er et bra sted å feire påske. Vi hadde tenkt oss i land for å sjekke ut stedet og kanskje handle litt. Men da vi var ute på jolletur ble vi våte til skinnet lenge før vi nådde byen og snudde. Det ble påskeaften med det vi hadde av godsaker ombord og det var i grunnen greit. Dagen etter blåste det like mye. Vi hadde tenkt å gå sørover til sørsia av Lanzarote, men bestemte oss for å drøye det til dagen etter. Det nærmet seg at vi skulle få besøk også, så det var egentlig Gran Canaria som trakk mest. Det ble til at vi dro direkte mot Gran Canaria på mandag morgen. Sto opp i fem-tia og var avgårde på en halvtime. Det var mørkt så det var vanskelig å se annet enn det som var belyst. Da var det litt skummelt når en ny, diger molo var bygd ut fra land akkurat der jeg hadde tenkt å seile! Ikke avmerket på noen av kartene vi hadde, men den var der allikevel! Heldigvis, det gikk bra denne gangen også!
Turen over til Las Palmas gikk smertefritt, og vi kom fram i så god tid at vi drøyde litt før vi gikk inn til marinaen. Det var lett å få bryggeplass på denne tia av året. Billig var det også, sammenliket med Middelhavet.
Nå har vi vært her i over ei uke og besøket vårt, Anniken, reiste hjem igjen i går. Hun rakk det såvidt før askeskyene fra Island stengte luftrommet over Norge i dag! Det har vært ei uke med bading og soling, en seiltur til Maspalomas, "Europa på boks" om kveldene og shopping i Las Palmas. Nede ved Maspalomas fikk vi nok en våt jolletur. Hva er det med dette farvannet, vi har da klart å komme oss i land før uten å se ut som druknede katter! Her var det brenninger som gjorde det umulig å komme særlig nært mot land også, så jentene og jeg måtte vasse inn til stranda fra der vi sto med vann til livet! De to fjortisene måtte nok innse at de ikke gjorde helt det inntrykket på omgivelsene som de hadde ønsket.. Men de fikk i hvertfall løpt litt i sand dynene og kjøpt seg hver sin kuleis! For første gang fikk Ingeborg henge i line etter båten også mens vi seilte. Det har vært snakk om lenge, men nå fikk hun endelig en med seg som ville like mye! Det er ikke bare Anniken sitt besøk som har bidratt til en dreining mot mer badeliv! For nå virker det omsider som sommeren er kommet til oss, eller kanskje at vi er kommet til sommeren! Hardkjøret har tatt på så nå er Ingeborg blitt forkjøla. Håper det ikke skal gå ut over skolearbeidet som må i fokus igjen etter en litt slapp periode. For meg er det forberedelser til det store spranget som står på programmet. En del syprosjekter, reparasjoner, rydding, vasking, noen anskaffelser, bunkring.. Sånt som gjerne tar et par uker i hvertfall. Har truffet en trivelig nordlending som jobber på en av båtsjappene her. Det er faktisk veldig greit med noen som snakker norsk når vi trenger å forklare hvilke duppeditter vi trenger. Vi er jo ikke så stive i spansk ennå.. Stein har tatt seg en snartur til Porsgrunn igjen. Vi får se om asken legger seg så han kommer seg tilbake. Så kommer vi oss vel avgårde etterhvert!
Gjertrud
